Anders' sykkelblogg

I en verden der intern selvjustis, allianser og respekt er nøkkelord, har Thor Hushovd alltid vært en populær figur. Har er godt likt av de andre rytterne i sykkelfeltet. Det er i seg selv hyggelig – men også nyttig når nordmannen trenger en sportslig håndsrekning fra tid til annen.

Samtidig har sørlendingen alltid hatt en høy stjerne hos sykkelinteresserte franskmenn foran TV-apparatene.

Det blir gjerne sånn når man vinner sykkelritt for et fransk lag (Credit Agricole) i en årrekke – og når man mer enn gjerne snakker flytende fransk med alt og alle.

Det spørs likevel om ikke Hushovd har satt ny personlig rekord i «kudos-sanking» de siste dagene. For det nordmannen har gjort til nå i årets Tour de France vekker oppsikt.

For å ta det ferskeste sist: I går tilbød han seg å ta hele straffen på sine skuldre da juryen disket både Mark Cavendish og ham selv fra en mellomspurt. Det fikk selv Cavendish til å heve to øyebryn. Han har aldri vært Hushovds beste venn – men i går brukte han ord som «gentleman» om rivalen.

Da jeg snakket med to amerikanske journalistkollegaer etter rittet, sperret de opp øynene da de hørte om Hushovds Jesus-inspirerte forslag overfor juryen. Deretter begynte de å skrive: Dette var en god sak, var de enige om.

Men det var flere som var fornøyd med Thor Hushovd i går: Spør etappevinner Tyler Farrar. Han fikk verdensmesteren – for anledningen iført gul ledertrøye i Tour de France – som opptrekker. Det skjer knapt i det franske rittet: Den gule trøya skal beskyttes. Den gule trøya sykler ikke for andre.

Eller for å bruke Farrars egne ord: – Thor hadde ikke trengt å gjøre dette. Men han gjorde det likevel.

Nå hører nok følgende med til historien: Alt dette er langt enklere for Hushovd i år, ettersom han nektes å sykle for den grønne poengtrøya av sin egen lagsjef, Jonathan Vaughters. Hadde poengkampen vært like intens som vanlig, ville nordmannen trolig gjort andre valg.

Samtidig er oppførselen hans nyttig når han nå skal selge seg inn for andre lag foran neste sesong. Han fremstår som feltets snilleste gutt, som i tillegg er en lagspiller av rang. Det siste er noe alle sportsdirektører ønsker seg.

I dag sykler Hushovd i den gule ledertrøya for femte gang i løpet av sin egen Tour-karriere. Det er ikke usannsynlig at han mister den i ettermiddag. Men nordmannen har vunnet en hel del likevel.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg innrømmer det først som sist: Det er meningsløst å fremstå som skråsikker. For det er jeg ikke. Det er de færreste.

Duellen mellom Andy Schleck og Alberto Contador kan tippe begge veier. Det vet alle – ikke minst hovedpersonene selv.

Men dersom jeg dyttes opp i et hjørne og blir tvunget til å navngi den rytteren jeg tror mest på, så sier jeg Andy Schleck. Ikke fordi jeg personlig håper på luxembourgeren, jeg har et forholdsvis nøytralt forhold til den gule trøyekampen – Contadors dopingsak til tross.

Men dette påstår jeg: Andy Schlecks sjanser er betraktelig større enn i fjor. Så gjenstår det å se om det holder mot en spansk Saxo Bank-stjerne, som isolert sett er verdens beste etapperytter.

Fordel nummer én: Alberto Contador syklet en beintøff utgave av Giro d’Italia for bare noen få uker siden. Det var en voldsom belastning, som han også selv har bemerket. Det blir spennende å se hvordan Contador takler to så harde ritt så tett på hverandre.

Fordel nummer to: Jeg har vært heldig nok til å få se danske Niels Christian Jungs kommende dokumentarfilm om Andy Schleck, der 26-åringen følges tett med kamera fra desember og frem til dags dato. I DR-filmen «Andy Schleck Tour» avslører sykkelrytteren hvordan han har jobbet systematisk med det som har vært hans svakhet tidligere: Temposykling. Han avslører også sine egne testresultater, som er betydelig bedre enn for et år siden. Nå er det bare én individuell tempoetappe i årets Tour, men la det være klart: Den kan bli avgjørende.

Fordel nummer tre: Fränk Schleck. Storebror forsvant tidlig ut av fjorårets Tour. Det var utvilsomt et gedigent slag i ansiktet på Andy. Både fysisk og psykisk. I år får vi ta utgangspunkt i at det samme ikke skjer. Og i så fall møter Alberto Contador en helt annen slagstyrke enn i 2010.

Fordel nummer fire: At den pågående dopingsaken kan være energikrevende for Contador, synes å være hevet over enhver til. Han takler det tilsynelatende bra, det skal sies. Men under Tour de France blir medieoppmerksomheten en helt annen enn hva han har opplevd til nå. Trøkket blir en enormt rundt spanjolen. Det kan bli en utfordring.

Nå skal følgende sies: Contador har også byttet lag før årets sesong. Han er paradoksalt nok under Bjarne Riis – som var Schlecks sjef i fjor – sine vinger. Det kan være en fordel for spanjolen, selv om ikke lagkameratene regnes som like sterke som de på Leopard-Trek.

Riis er en taktisk ringrev. Han kjenner Andy og Fränk Schleck bedre enn de aller fleste. Og han vet hvilken enorm kapasitet Alberto Contador besitter.

Dersom noen skal klare å vinne Giro d’Italia og Tour de France med et par måneders mellomrom, så er det nettopp Contador.

I dokumentarfilmen til Niels Christian Jung, som skal vises på NRK kommende lørdag, sier Andy Schleck følgende:

«I 2009 var jeg fornøyd med å bli nummer to. Jeg kunne ikke slått ham det året. Men i fjor var det så jevnt, til og med på tempoen. Da jeg gikk opp på podiet, gikk det opp for meg at jeg ikke hadde kommet på andreplass. Jeg hadde tapt Tour-en».

Om noen dager starter jakten på revansj. Jeg tror Andy Schleck griper sjansen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg tror ett eneste ord oppsummerer Thor Hushovds følelser i kveld: «Puh!».

At han sikret seg årets første seier i dag – iført regnbuetrøya – er nemlig en gedigen lettelse sørlendingen. For det følger en solid dose press med det å bære VM-trøya i sykkelsirkuset: Man bør vise at man er en verdig mester.

Og selv om Hushovd leverte solid innsats i Paris-Roubaix, så betyr det null og niks i historiebøkene om noen år. Der er det bare plass til vinnerne. Og det vet godt betalte Hushovd bedre enn de fleste.

Da jeg pratet med ham i helgen, svarte han bekreftende på spørsmålet mitt om en sesong uten seier gnagde på ham.

– Jeg vil ha et bilde av en seier iført VM-trøya, sa 33-åringen – uten å legge noe mellom.

Seieren fikk han endelig i dag.

Hva med Tour de France?

Nordmannen kan fort komme til å få flere sjanser i Sveits rundt. Kanskje allerede i morgen. Men når alt kommer til alt, er det Tour de France han har i bakhodet. Storrittet venter om bare to og en halv uke.

Et av de store spørsmålene i mitt lille hode, er hva slags rolle Hushovd kan vente seg i Garmin Cervelo-laget.

Gjennom hele sesongen – og senest overfor meg i helgen – har han understreket at han dropper kampen om den grønne poengtrøya. Han dropper også forsøkene på å spurte for seieren på de paddeflate etappene. Der skal Tyler Farrar får sjansen i Garmin Cervelo.

Det er bare én liten hake: Farrar mistet på tragisk vis bestevennen Wouter Weylandt under Giro d’Italia. Det satte naturligvis sitt preg på spurteren i mai. Og det har satt sitt preg på oppkjøringen hans til Tour de France.

Det er bare dager siden amerikaneren ga uttrykk for at han er svært usikker på egen form. Han er ikke engang sikker på om han bør tas ut til Tour de France.

Og da endres kanskje alt for Thor Hushovd.

Jeg er ikke i tvil om at nordmannen er kapabel til å vinne årets første Tour-etappe. Det betyr i så fall gul ledertrøye. Kanskje blir han nødt til å kjempe om den grønne også.

At han er i form er det iallfall ingen tvil om. I dag fosset han forbi sykkelsportens wonderboy nummer én, Peter Sagan, på de siste hundre meterne.

Når råsterke Edvald Boasson Hagen i tillegg har vist bunnsolid form den siste uken, så er det vanskelig å ikke glede seg. Tour de France kan bli uhyre morsomt sett med norske øyne i år også.

@VGNettAnders

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg hevet et par øyebryn da Tyler Hamilton la kortene på bordet for «60 Minutes» i går. Men jeg ble ikke sjokkert. For det var en varslet bombe som detonerte fredag morgen. Hamilton er skjør, og hadde ikke til hensikt å ende fengsel for å ha løyet for de føderale etterforskerne i USA.

Men så. Bare et døgn senere – i dag – smalt den virkelige bomben.

George Hincapie, en annen tidligere hjelperytter, skal også ha anklaget Armstrong for omfattende dopingbruk i avhør. Les den ferske saken her!

Det er en nyhet som garantert gir Armstrong hodebry i dag. For dersom 60 Minutes har rett – og det har de gjerne – er krisen noe bortimot komplett for amerikaneren.

Da ekteparet Andreu i sin tid vitnet mot sykkelkongen, anklaget han dem for å være besatt av ham – og å drives av sjalusi. Da Floyd Landis åpnet munnen for et år siden, ble han marginalisert til en løgner uten troverdighet av Armstrong.

Og da Hamilton i går sto frem med sin historie, hevdet «Team Lance» at penger var motivet: De mente den tidligere doperen jaktet en bokavtale, og at han hadde gjort en avtale med myndighetene om å få beholde gullmedaljen sin fra OL i 2004, dersom han la kortene på bordet.

Det siste argumentet ble lagt i grus allerede timer senere, da New York Times skrev at Hamilton nå vil leverere tilbake OL-gullet til IOC.

Det store spørsmålet nå, er imidlertid følgende: Hvordan reagerer Lance Armstrong og PR-maskineriet hans på nyheten om at George Hincapie angivelig samarbeider med de føderale etterforskerne?

For Hincapie er ingen tidligere doper som oser av bitterhet. Han var Lance Armstrongs nærmeste allierte i sju år på rad. Han er mannen som aldri har testet positivt.

Han har vært som en bror for Lance Armstrong. Da Hincapie var uhyre nær ved å kapre den gule ledertrøya i Tour de France i 2009, sa Armstrong på Twitter: «Ingen hadde mer enn meg ønsket å se George i den gule trøya».

Slik venner, med slike skussmål, kan ikke marginaliseres på samme måte som Hamilton og Landis har blitt.

Fornuften har tilsynelatende fått Hincapie til å fortelle sannheten, slik at han ikke ender i fengsel selv. Det ville han gjort dersom Armstrong til slutt ryker, og Hincapie hadde løyet i avhørene.

Hincapie kom i går med en noe bortimot bisarr uttalelse på Twitter: Han kunne avkrefte at han noen gang hadde pratet med 60 Minutes.

Det er det heller ingen som har hevdet at han har gjort. 60 Minutes mener derimot å vite at han har pratet med, og åpnet seg for, de føderale etterforskerne i saken mot Armstrong.

Deretter fulgte Hincapie opp med å verken bekrefte eller avkrefte noe som helst om den pågående saken.

Min påstand er følgende: Om Lance Armstrong har følt seg trygg inntil nå, så er stemningen i Texas atskillig mer anspent i dag. Temperaturen i Ausin stiger til ubehagelige høyder.

For nå har verdens kanskje største idrettsnavn et alvorlig problem.

Viser det seg at han har jukset, så står vi – mener jeg – overfor sportshistoriens største bedrag.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det tok bare noen timer fra publiseringen av UCIs hemmelige liste over dopingmistenkte ryttere, til de første reaksjonene kom. Mark Cavendish var blant rytterne som reagerte med forferdelse i formiddag.

Og det er til å forstå.

For selv om briten ble stemplet med karakteren to – som gjør at han ikke antas å bruke ulovlige midler – så mistenkes en lang rekke andre ryttere for juks, uten at de noen gang har testet positivt. Og uten at de har gode muligheter til å forsvare seg mot de tankene som fester seg i hodene på sykkeltilhengere over hele verden.

Enigheten synes å være bred om følgende: UCIs håndtering av sin egen rapport er særdeles amatørmessig. At UCI selv klager på lekkasjen hjelper naturligvis ikke: Ansvaret er deres eget.

Bortkastet er listen derimot ikke.

Den brukes i hverdagen til å målrette dopingtester mot enkeltryttere som antas å jukse. Og det er naturligvis bare rett og rimelig. Det er faktisk noe av hele baktanken med det mye omtalte bloddpass-prosjektet: Å peke ut ryttere med svingninger i blodverdiene, for deretter å gå knallhardt etter disse.

Problemet med det at listen ble offentlig i dag er imidlertid denne: Det at noen ligger høyt opp på lista betyr ikke at de nødvendigvis har dopet seg. Og det at noen har lav score, trenger ikke å bety at de er rene.

Det er godt kjent i miljøet at de som har penger og bred erfaring med doping, er flinke til å manipulere sine egne blodverdier. Dermed unngår man svingninger i blodpasset – og mistanke fra UCI.

Da sitter vi tilbake med en liste som for UCI og Wada er et svært nyttig arbeidsverktøy, og som for publikum ellers er god underholdning og utgangspunktet for mange diskusjoner rundt om i verden i dag.

Men noen fasit er den ikke – selv om flere av toppnavnene kanskje ikke sjokkerer enkelte av oss.

Dersom man krysskobler flere kilder, begynner det imidlertid å bli interessant. For hør bare hva det står på side 19 i en uavhengig evaluering av fjorårets dopingtester under Tour de France:

«For a rider identified as having a priority index of ten, no blood samples were collected following the Laboratory recommendations after interpretation of blood passport data from the first week of the Tour, with only urine being collected and no blood as recommended by the Laboratory. Further, a recommendation to target test the rider for EPO took seven days to be executed».

Og deretter:

«A rider identified as having a priority index of ten was not tested for either urine or blood from 3 April to the start of the Tour. Recommendations made by the Laboratory following testing in the first three days of the Tour resulted in no further blood samples being collected but rather only urine and approximately ten days later. The IO Team became aware of the remarks made by the laboratory regarding the analysis of this rider’s specific sample that raised the suspicion of the use of proteases. No further information regarding any actions taken by the UCI for further analysis of that sample was made available».

For ordens skyld: Bare to sykkelryttere stå oppført med karakteren ti i dagens lekkede liste – Carlos Barredo og Jaroslav Popovitsj.

Sitatene fra Wada-rapporten gjør dem ikke mer eller mindre skyldige, men gir meg et bestemt inntrykk av at UCI ikke har gjort noen bunnsolid jobb i jakten på rytterne de selv mener var mistenkelige. Og nå i dag: Hvem de faktisk er.

En lang rekke utøvere kom dårlig ut av dagens nyhet i sykkelverden. Blant dem er Jurgen van der Broeck, som er Belgias store sammenlagthåp i årets Tour de France. Han må tåle mange og høylydte diskusjoner i hjemlandet i kveld.

Men selv om rytterne fortviler, er det andre som bør være mer pinlig berørt: UCI.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så skjedde det igjen. Et dødsfall ryster sykkelsporten, og miljøet har gått inn i en kollektiv sorgtilstand i kveld.

Det er vanskelig å finne de rette ordene i etterkant av tragedier som den vi opplevde i dag. For den er så fullstendig meningsløs.

Og så inderlig trist: Ikke bare døde Wouter Weylandt foran øynene på millioner av tv-seere. I Belgia sitter kjæresten hans. Gravid med parets første barn. Slikt gjør ekstra vondt.

En av dem som var åpenbart preget på direkten mandag ettermiddag, var TV 2-duoen Christian Paasche og Johan Kaggestad. De slet tydelig etter at oppfattet alvoret i situasjonen.

I en annen kommentatorboks satt Ole Kristian Stoltenberg for Eurosport. Han skriver følgende på Twitter i kveld: «Min verste dag i boksen noensinne! RIP Wouter Weylandt».

Og om det skulle være noen som helst tvil: Reaksjonene til alle tre er til å begripe. For det tv-seerne ble servert var direkte usmakelig. Mens en person fra legebilen klipte av hjelmen til en bevisstløs Weylandt, zoomet tv-kameraet inn på 26-åringens ansikt.

Synet var direkte kvalmende og har fått mange til å reagere. Ikke bare sitter Weylandts familie klistret foran tv-skjermen i Belgia, det er nå én ting. Men hvem – enten man er voksen eller barn – trenger å se hvordan blodet fosser ut av kroppen på en døende person?

Media, i dette tilfellet produsenten, har for all del rett til å vise bildene. Men de har ingen plikt til det.

Sykkel er en risikosport, og sånn sett virker det kanskje «merkelig» når miljøet reagerer med vantro i kveld. Men man regner aldri med å miste noen i idretten. Man kan ikke forberede seg på slikt.

Jeg snakket med Dag Otto Lauritzen like etter dagens ulykke i Italia. Han sa at man er langt mer bevisst på risikoen når man følger et sykkelritt i en følgebil. Som rytter kan man rett og slett ikke tillate seg at frykten tar overhånd.

Tankene, fokuset, er et helt annet sted.

Sånn var det sikkert for Wouter Weylandt også, da han snakket med den gravide kjæresten sin for siste gang, da han spiste frokost med norske Alexander Kristoff i morges – og da han startet nedstigningen fra Passo del Bocco.

Morgendagens fjerdeetappe i Giro d’Italia blir nok en rolig seanse preget av ettertanke og respekt. Premiepengene går, dersom man gjør som tidligere år, til den avdødes familie.

Det er en særdeles mager trøst.

@VGNettAnders

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jonathan Vaughters sier alt, men samtidig ingenting. Han er åpen, men samtidig lukket. Det er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha snakket med amerikaneren på tomannshånd i helgen.

Spørsmålet mange sitter igjen med etter å ha lest dagens intervju med sjefen for Garmin Cervelo, er antakeligvis følgende: Hvorfor kan han ikke bare legge kortene på bordet?

Svaret er trolig sammensatt, med røtter mange år tilbake i tid:

Først: Vaughters vet hvilket fokus han ville fått dersom han hadde svart et ubetinget ja på VG Netts «Dopet du deg»-spørsmål. Det ville vært en nyhet ikke bare i Norge, men også internasjonalt. Paris-Roubaix ville kommet i bakleksa før rittet hadde startet.

Troverdig

Når han likevel kommer med antydninger som levner lite rom for tolkning, så skjer det – tror jeg – fordi amerikaneren ønsker å leve som han preker. Han representerer åpenhet og ærlig. Han ønsker ikke å lyve.

Men han vet at full åpenhet fører med seg så mye ubehageligheter at det vil skade saken hans.

For la det være sagt én gang for alle: Jeg er overbevist om at Jonathan Vaughters anno 2011 er et positivt innslag i sykkelsporten. Viljen hans til å drive et dopingfritt lag er noe bortimot uomtvistelig. Vaughters representer den nye vinen i form av en dopingfri sykkelsport.

Han er ikke den han engang var. Det sier han selv også – som nok et informasjonsdrypp om sin egen fortid.

Men ville det ikke vært riktig av ham – etisk – å fortelle hele historien? Er man ikke avhengig av at alt og alle er med på et kollektivt, historisk oppgjør for å kunne gå videre i sykkelsporten?

Sentralt i spørsmålet jeg åpnet med å stille, er også følgende faktum: Jonathan Vaughters var ikke hjelperytter for hvem som helst.

Han syklet for Lance Armstrong.

Det betyr følgende: Dersom Vaughters innrømmer doping i tiden han syklet i US Postal, peker han indirekte på Lance Armstrong. Det ville vært en gedigen nyhet – ikke minst siden Armstrong er under etterforskning av føderale myndigheter i USA om dagen.

At Vaughters ikke sa noe før etterforskningen ble kjent, kan skyldes helt andre ting. Lance Armstrong var kjent for å besitte en enorm makt i sykkelfeltet da han var aktiv. Og han nølte ikke med å knuse dem som anklaget ham for juks. Spør Filippo Simeoni. Spør Christophe Bassons. Og spør Greg LeMond.

Derfor ville det vært noe bortimot tåpelig å legge seg ut med den sjudobbelte Tour de France-kongen på starten av 2000-tallet, da Jonathan Vaughters la opp som proffsyklist. Dersom han hadde ambisjoner om å komme tilbake som sportsdirektør eller lageier, var det rett og slett enklere å holde munnen lukket.

Det er trist – men isolert sett til å begripe.

Om noen hevder at den eventuelle dopingen ikke nødvendigvis foregikk i US Postal, så må den ha foregått i Credit Agricole, siden det var det eneste andre europeiske laget Vaughters syklet for.

Men at det skal ha foregått åpenlys, systematisk doping i det franske laget fremstår på meg som totalt usannsynlig. Jeg tror rett og slett ikke på det, og mener å kunne begrunne det godt. Men den historien er så lang at den forbeholdes et annet blogginnlegg.

Riis innrømmet alt

Bjarne Riis la kortene på bordet i 2008. Han gjorde det ikke frivillig, men først etter å ha blitt dyttet opp i et hjørne av både journalister og tidligere lagkamerater som plutselig plapret.

Dansken ble umiddelbart uspiselig i deler av sykkelverden. Og selv om han er tilbake i manesjen i dag, er det fortsatt mange som har problemer med «Ørnen fra Herning». Nå er det ikke rettferdig å sammenlikne Riis med Vaughters, siden dansken bedrag foregikk i en helt annen skala.

Men jeg tror ikke historien om Bjarne Riis får mange til å ville legge kortene på bordet – selv om han fortsatt er både mektig, rik og en del av gamet.

Flere innrømmet juks i 1999

Da jeg pratet med Jonathan Vaughters i helgen, bekreftet karismatikeren at han ikke var spesielt fornøyd med temposeieren opp mektige Mont Ventoux i 1999. Den gjorde ham ikke glad, men ga ham i stedet en del svar, sa amerikaneren og lot ordene henge i luften.

For et år siden pratet jeg med en annen av hjelperytterne til US Postal i nettopp 1999: Frankie Andreu. Han innrømmer å ha dopet seg foran Tour de France dette året. Og han snakker ikke varmt om antidopingengasjementet til Lance Armstrong – for å si det forsiktig.

Andreu var ingen tradisjonell, tvers gjennom ond, doper. Han sto lenge imot, med god hjelp fra kona Betsy, men ga til slutt etter for det som mer enn noe annet beskrives som et dopmiljø heller enn et idrettsmiljø.

Dersom – altså hvis – Jonathan Vaughters benyttet seg av ulovlige midler dette året, tror jeg situasjonen var sammenliknbar med den til Andreu. De to var – og er – gode venner.

I sykkelverden ryktes det at det blir tatt en avgjørelse om hvorvidt det skal reises en tradisjonell rettssak mot Lance Armstrong i løpet av noen få uker. En storjury i Los Angeles avgjør dette.

Om amerikaneren må svare for seg i retten, så blir det spennende å se om Jonathan Vaughters kommer til å spille en birolle fra vitneboksen.

I så fall må han si både –A og –B.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Bordet var dekket for Thor Hushovd på søndag. Alt lå til rette for en seier i rittet han mer enn noe annet ønsker å vinne. Det var bare én liten hake: Nordmannens lag kjørte så perfekt at Hushovd ble satt i sjakkmatt – uten mulighet til å gjøre noe som helst.

Til slutt endte Paris-Roubaix med en enorm opptur for seierstørste Garmin Cervelo. Johan Van Summeren, en rytter som gjennom hele karrieren har syklet for alle andre, vant. Utenfor lagbussen til Hushovd vanket det belgisk øl og klapp på skuldra på hele laget.

Hushovd selv smilte tappert. Han hadde fulgt den uskrevne – og selvfølgelige – regelen om ikke å angripe en lagkamerat lenger frem i løypa. Han må ha tenkt sitt, på hvilken gedigen sjanse han hadde, men bøyde seg lojalt for kollektivet.

Kort fortalt: Han gjorde det rette.

Det er min virkelighetsbeskrivelse av hva jeg opplevde på nært hold i Frankrike i helgen. Den franske storavisen L’Equipe er, for å uttrykke det forsiktig, ikke helt enig. De slakter derimot opptredenen til Thor Hushovd.

I gårsdagens avis ble rittets mest profilerte ryttere belønnet med en karakter fra 1 til 10. Mens Johan van Summeren fikk 10 av 10, måtte Hushovd nøye seg med ett fattig poeng. Karakteristikken som fulgte var ikke hyggelig lesning, sett med norske øyne:

«Hushovd respekterte ikke VM-trøya. Han ville spille gjemsel med Cancellara. Heldigvis for Hushovd, så vant Van Summeren. Han får ett poeng. Ett».

At Fabian Cancellara var småirritert underveis, er til å forstå. Sveitseren hadde ambisjoner, men fikk et snev av hjelp fra blant andre Hushovd. Men når Leopard-rytteren har fått summet seg, er jeg overbevist om at han kommer på bedre tanker.

For hva i all verden skulle Hushovd gjøre når han visste at lagkamerat Van Summeren etter alle solemerker var den sterkeste rytteren i teten – og når Garmin Cervelo hadde «råd» til å spille ut et par kort til før de måtte lene seg på nordmannens spurt?

I denne sammenheng får trøye være trøye: Et presset Garmin Cervelo-lag måtte gå først.

Jeg sto selv ved siden av Cancellaras sjef i Leopard-Trek, Brian Nygaard, i målområdet i Roubaix. Da jeg spurte dansken om hvordan han opplevde situasjonen der Hushovd nektet å dra, var han krystallklar:

- Dette er et sykkelritt, vi har selvfølgelig full forståelse for at Thor ikke drar når han har hjelperyttere med foran. Ikke noe problem.

PS! Jeg har fortsatt til gode å se en kiosk selge L’Equipe i Norge. Men på iPad, og andre lesebrett, får man kjøpt papiravisen for seks kroner hver morgen.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Misforstå meg rett: Thor Hushovd har hatt suksess tidligere i karrieren. Stor suksess, til og med. Men han har aldri vunnet en av sine favorittklassikere på våren: Milan-Sanremo, Flandern rundt eller Paris-Roubaix.

Og jeg er hellig overbevist om at det gnager på ham som et vondt sittesår i juli måned.

Selv like etter VM-seieren i Geelong i oktober nevnte han Roubaix flere ganger under det offisielle seiersintervjuet. Det var liksom det eneste som virkelig manglet på CV-en etter at han satt der i VM-trøya.

Sagt på en annen måte: Han virker smått besatt av å lykkes som klassikerrytter. Og det er til å begripe. For Hushovd har alle forutsetningene som skal til for å vinne. Seier i semiklassikere som Gent-Wevelgem (2006) og Omloop Het Nieuwsblad (2009) er rett og slett ikke nok.

Selv om Roubaix er Hushovd virkelige gulrot, så kan han kvitte seg med «klassikerspøkelset» allerede i dag. Årets lengste endagsøkt, Milan-Sanremo, er klassikeren alle sprintere vil vinne.

Garmin-Cervelo stiller med A-laget når rytterne står på startstreken i Milano i dag. Det har blitt spekulert i hva det betyr. Enkelte gjør det til et problem at Hushovd deler kapteinsrollen med både Tyler Farrar og Heinrich Haussler.

Jeg tror det er skivebom. Etter noen år i denne bransjen har jeg riktignok hørt et utall idrettsutøvere som prøver å tone ned ulike konflikter som alt og alle har sett utenfra. Men i tilfelle Garmin-Cervelo tror jeg faktisk på den historien jeg blir servert fra offisielt hold.

For lagets tettrio representerer flere muligheter – iallfall dersom alle tre henger med opp Poggio på tampen av rittet. Farrar håper på en massespurt, Haussler krysser fingrene for at han blir del av en mindre gruppe – og Hushovd kan spille på alt som finnes av strenger.

Ikke minst fordi han viste prov på enorm styrke under Tirreno-Adriatico nylig. Det lover godt for nordmannen i ettermiddag. Jeg tror ikke han blir frakjørt av sin egen opptrekker i dag, slik han ble da Heinrich Haussler var uhyre nær ved å vinne i 2009.

Nå hører følgende likevel med til historien: Det er uhyre vrient å spå en vinner av Milan-Sanremo. Rett og slett fordi rittet er vidåpent.

En stjernerytter som Philippe Gilbert kan utmerket vel vinne dersom hanklarer å få en luke – selv om jeg tror belgieren får det tøft. I ni av ti tifeller vil rytterne få motvind på de siste kilometerne av rittet, nede ved vannkanten. Og da er det tøft å være ensom svale i tet.

Og dersom rittet avsluttes som det har gjerne har gjort de siste ti årene, med en spurt, så kan det tippe alle veier. Matt Goss kan fort komme til å sette lagkamerat Mark Cavendish i skyggen i ettermiddag. Heinrich Haussler er bookmakernes favoritt, Thor Hushovd har vist seg som råsterk og Oscar Freire kan fort vinne rittet for fjerde gang.

Og sånn kunne man fortsatt. Lista over mulige vinner teller fort godt over tjue navn.

Fantomrytteren Peter Sagan er i mine øyne en rytter som har forutsetningene som skal til for å lykkes i Milan-Sanremo. Han står til 28 i odds hos flere spillselskaper.

Men trolig blir 298 kilometer i overkant mye for en 21 år gammel sykkelkropp. Sagan slutter aldri å overraske, men trolig må han smøre seg med tålmodighet i Sanremo.

Edvald Boasson Hagen er naturligvis også en utfordrer. Lite hadde gledet meg mer enn om han hadde lykkes, men jeg har ikke den helt store troen på Team Sky-kapteinen i dag. Han har slitt med en skade i oppkjøringen til rittet, og har fortsatt til gode å vise spurtegenskaper etter ritt av denne lengden.

Mange har sagt det før: Å spurte etter 298 kilometer er noe helt annet enn å spurte etter 200 kilometer. Kroppen er ikke den samme.

Til slutt: Dersom du ikke får sett Milan-Sanremo på TV, anbefaler jeg LIVE-dekningen på VG Nett fra klokken 13.15 i dag. Sigurd Stenwig vil følge både flere klassikere og treukersirttene for VG Nett i 2011-sesongen.

Godt ritt!

@VGNettAnders

Se dagens løypeprofil her.

PS! Her er vinneroddsen fra et tilfeldig spillselskap foran dagens ritt:

Heinrich Haussler 8.00
Mark Cavendish 8.00
Oscar Freire 8.50
Philippe Gilbert 8.50
Thor Hushovd 9.00
Tyler Farrar 14.00
Alessandro Petacchi 17.00
Fabian Cancellara 18.00
Matthew Goss 18.00
Daniele Bennati 21.00
Filippo Pozzato 26.00
Peter Sagan 26.00
Tom Boonen 26.00
Edvald Boasson Hagen 31.00
Alessandro Ballan 41.00
Giovanni Visconti 41.00
Juan Jose Haedo 41.00
André Greipel 51.00

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Så stemte det altså: Alberto Contador ble først dømt – og så frikjent. I Spania smiler man. I resten av verden rister man på hodet.

Uavhengig av hvor man kommer fra, er det som om alle går rundt og tenker et kollektivt «Hva i all verden var det som nettopp skjedde?». At jeg oppfatter hele situasjonen som bisarr har kommet godt frem i denne bloggen tidligere. Jeg lar den biten ligge i denne omgang.

Situasjonen kan imidlertid bli enda sprøere til sommeren. For nå virker det faktisk som om Alberto Contador kommer til å rekke sommerens Tour de France. Og det helt uavhengig av om Wada og UCI velger å anke frifinnelsen eller ikke.

De må i løpet av 30 dager avgjøre hvorvidt de anker saken til CAS eller ikke. Dersom de velger å gjøre dette, risikerer Contador fortsatt straff, men spanjolen står fritt til å sykle inntil det foreligger en endelig dom.

Behandlingstiden i CAS er imidlertid lang. Gjennomsnittlig bruker domstolen fire måneder per sak. Og Contador-saken sies å være spesielt omfattende. I dag er det 4 måneder og 2 uker til Tour de France-sirkuset starter vest i Frankrike.

Dermed kan verdens største sykkelritt komme til å starte med Alberto Contador på startstreken – uten at det har kommet noen endelig avgjørelse rundt den mye omtalte biffsaken. Selv UCIs talsmann innrømmet i går, overfor New York Times, at Contador trolig vil sykle Tour-en dersom han frikjennes, uavhengig av en anke.

Så får kanskje Andy Schleck durabelig motstand gjennom tre uker i Frankrike i sommer likevel.

Men etter å ha vasset rundt i dette sirkuset noen år, har jeg flere ganger opplevd at bombene smeller tett opptil de virkelig store arrangementer.

Det skjedde med «Operasjon Puerto» i dagene før Tour de France i 2006. Det skjedde med avsløringen av Floyd Landis sine innrømmelser i brevs form før Tour of California i 2010 – og det skjedde med Alberto Contadors dopingsak rett før VM i Australia i høst.

Jeg blir ikke overrasket dersom det kommer en ny storm i månedsskiftet juni-juli. Det er gjerne sånn i sykkelsporten: Skandaler, kaos og drama fra ende til annen. Tett opp mot dealine.

Men ett av alternativene er faktisk verre: At Alberto Contador dømmes i CAS, og at han får beskjeden under eller rett i etterkant av en ny seier i Tour de France.

Da vil begrepet «sykkelsirkus» få en helt ny mening.

@VGNettAnders

Tips oss hvis dette innlegget er upassende